Det ensomme, lille lysthuset.


Ytterst, ytterst ute på plassen stod et lite, gammelt lysthus. 

Så lang ute at det nesten ramlet ned i det store, kalde havet. Det var ikke så mange som tittet innom i løpet av en dag. 

Der stod det. Alene. I øsende regnvær. Mens vinden ulte gjennom de gamle vinduene. Mens sola steikte på taket. Mens sola sendte stråler gjennom de skitne rutene.

Helt til en dag. 


Det ensomme, lille lysthuset ble levende. Det ble fylt med tekstiler. Myke tekstiler langs veggene. Foran noen av vinduene. Tekstiler i taket. Gjennomsiktige tekstiler. 

Tekstiler fulle av høst. 

Lysthuset fikk lys. 
Det fikk myke tepper på gulvet. 
Det fikk et forheng av blonder i døråpningen. Et forheng der hvor det en gang hadde stått en dør. 



















Det fikk besøk av en gammel koffert full av bøker.
Det fikk besøk av barn.
Det fikk besøk av en voksen.

En voksen som hadde tid. 
Både til bøkene, til barna og til lysthuset.











Kommentarer