Petter Maur

 

Av og til når jeg lukker øynene, kan jeg se og lukte mi mormor. Mormor hadde hvite, myke krøller. Ho hadde smale, varme hender og et fang som alltid var ledig. Ho lukta ripssaft og leggevann, og bodde i et stort hvitt hus med en mørk kjeller og et øversteloft fullt av hemmeligheter. På den ene siden av det store, hvite huset til mormor stod verdens to høyeste kirsebærtrær og på den andre siden lå Trollskauen. Her er en liten fortelling om en som bodde, og kanskje ennå bor, der inne.

Langt inne i Trollskauen bodde en liten maur. Han het Petter Maur og var ikke helt som andre maur. Han var veldig sjenert og hadde ingen venner. Petter Maur bodde alene under roten på et stort, gammelt grantre. Her hadde han laget seg et lite hus med ei lita stue, et bittelite bad og et bittelite kjøkken. Han hadde et lite vindu som vendte ut mot den mørke skogen og ei lita, gul dør som alltid var lukket tett inntil. Ei lita bjelle hang på dørhåndtaket. Hver gang det blåste i Trollskauen, gav den fra seg en forsiktig, liten lyd. Pling – pling, sa den.  Ellers var den helt stille. Det var ikke så mange som kom på besøk.

En dag kom det et fryktelig uvær som la seg over Trollskauen. Vinden raste gjennom den mørke skogen og rørte ved alt og alle som levde der. Det knirket i de store, gamle trærne og regnet trommet hardt mot de små vinduene til Petter Maur. Hvis du hadde gått forbi det lille huset hans hadde du kanskje sett to små, svarte øyene som kikket ut i mørket. Eller kanskje ikke. Han var redd for uvær og likte best å gjemme seg under den bittelille sengen si når vinden rusket i trærne og regnet slo mot rutene.

Plutselig banket det på døra. Bank, bank! sa det. To små bank hørtes gjennom knirkingen fra de gamle grantrærne og gjennom lyden av regnet som trommet på vinduene. Petter Maur lå helt stille under den bittelille senga. Han våget nesten ikke å puste. Bank, bank sa det igjen. Så hørte Petter Maur en liten stemme. ”Hallo?” sa stemmen. ”Er det noen hjemme?” Petter Maur krøp forsiktig fram fra gjemmestedet sitt og listet seg mot den gule døra. Han la øret inntil og lyttet. Jo, det stod noen der ute. Han åpnet døra på gløtt, sakte, sakte og tittet ut i mørket.

Der ute stod det ei lita mus. Ho var blaut i pelsen og skitten på potene. ”Hei! Jeg heter Pernille Mus. Kan jeg få komme inn til deg?” sa den lille musa forsiktig ”Ja”, hvisket Petter Maur og åpnet døra helt opp så ho kunne komme inn i den bittelille stua. Så rart, tenkte Petter Maur. Besøk, her hos meg! Han visste ikke helt om han skulle være glad eller engstelig eller hva han skulle føle om dette. 

Da banket det på døra igjen. Litt hardere denne gangen. Bank, bank, bank sa det. Petter Maur åpnet døra og kikket ut i regnet. Der stod en rev. Han hadde lang hale og myke dusker på ørene. Han var rufsete i pelsen, men like blid! ”Hei!” sa reven. ”Jeg heter Emil Rev. Kan jeg få komme inn til deg og varme meg litt?” Petter Maur smilte litt sjenert og nikket.

Nå var det begynt å bli fullt i den bittelille stua til Petter Maur.

Så banket det på igjen. Veldig, veldig forsiktig! To små bank. Petter Maur åpnet døra. Helt opp denne gangen. Der ute stod en våt, liten maur og frøs. Alle de seks beina hennes rista og skalv, så kald var ho.  ”Kan jeg få komme inn til deg?” sa ho. ”Jeg er heter Rose. Rose Maur”.  Petter Maur blei reint betatt av den søte, lille mauren og rødmet litt. Han nikket og smilte, og lot ho få komme inn i varmen.  Han lukket døren forsiktig inntil. Den lille bjella som hang på døra sa pling – pling, pling – pling.

Petter Maur var så glad, så glad. Så mange hadde det aldri vært på besøk i det lille huset hans. Ikke til sammen engang!

Plutselig hørte Pernille Mus, Emil Rev, Rose Maur og Petter Maur noe forferdelig rabalder utenfor døra! Det knakk i greiner og kraslet i gamle blader. Hvem kunne dette være? Bank, bank, sa det på døra. Pling – pling, sa det i bjella. Petter Maur åpnet døra, men bare nok til at han kunne få et glimt av hvem det var som stod der ute i mørket. Utenfor døra stod det ei lita jente. Hun hadde røde støvler og våte, lyse krøller. ”Hei! Sa den lille jenta sjenert. ”Jeg heter Stina. Kan jeg få komme inn til deg?” Og det kunne hun selvfølgelig!