Mange små gnister

I bokhylla har jeg ei grønn, lita bok. Jeg fant den igjen på øversteloftet da jeg flyttet inn i barndomshjemmet mitt. Boka heter Natt hos Eli og er skrevet av Anna Virin.

Boka lukter loft. Den har slitte hjørner og en ødelagt perm. Den handler om Eli som ikke får sove. Det er så mørkt , så mørkt og hun kan ikke finne de tre bamsene sine.  Hun leter etter dem. Hun finner den ene lille bamsen under senga og den andre lille bamsen inne i klesskapet. Begge to er ensomme og redde. Eli tar dem med seg opp i senga og rer dyna over dem. De sovner med en gang. Bare Eli blir liggende våken. Den siste lille bamsen ligger ute! Helt, helt alene i mørket! Eli våger seg ut i mørket og månen lyser på den lille, hvite bamsen slik at han blir funnet.

Da jeg fant boka igjen, var det over 30 år siden jeg hadde sett den sist. Jeg husket hvert oppslag, hver illustrasjon. Kanskje det var her det hele startet? Med denne lille boka?

Tre oppslag fra boka Natt hos Eli.

Eller kanskje var det mine besteforeldre som tente gnisten? Min mormor som fortalte historier om Petter Maur og Rose. Min ”beste” som fortalte om Petter Pys og alt det spennende han opplevede? Kanskje var det mormors kammers? Veggene på mormors kammers som var dekket av bokhyller? Bokhyller fulle, så fulle av bøker? Bøkene dekket gulvene, stod stablet i høyden. To divaner og en skrivepult foran det store vinduet som vendte ut mot hagen. Lukten av gammelt  papir og porselensmaling.  

Kanskje det var mammas stemme når hun las I Morgentåkedalen? Kanskje det var illustrasjonene til Ronald Jakobsen av Sommerfuglalvenes dronning eller Grumleren? Eller senere, når hun las Tom i Villmarken av Ingvald Svinsaas? Eller Eric Knights Lassie? L. M. Montgomerys Anne fra Bjørkely? Var det Hufsa til Tove Jansson, eller kanskje Lindgrens Ronja Røverdatter? Eller kanskje Marikken? Eller Lotta?

Kanskje var det alt dette? Store og små gnister som ble til en stor flamme? Alt det fantastiske, det rare, det skumle, det nære, det triste. Det som var så vondt å lese at hjertet vred seg i kroppen, ble forstørret, brast. Verden ble så stor, så stor. Nesten uendelig virket den. 

Jeg tenker jeg er heldig som får fordype meg i litteratur, språk og nye medier i barnehagen. Barnelitteratur fordi jeg er så inderlig glad i det, språk fordi jeg tenker det er viktig, så viktig og nye medier fordi jeg trenger å utvide mine horisonter for hva jeg kan tilby barna og for hvilke oppdagelser vi kan gjøre sammen.   

Jeg har sommerfugler i hele kroppen. Jeg vet jeg må gjøre ting som får magen til å knyte seg og pulsen til å slå. Det blir skummelt, fint og lærerikt. Jeg vet at mammarollen og rollen som student kommer til kjempe mot hverandre, og jeg vet samtidig at den ene står mye sterkere enn den andre. Det betyr ikke at den ikke er viktig, for det er den! Veldig!