Geitekillingen 1 - 2 - 3

Et av arbeidskravene i faget Språk, tekst og matematikk var å lage et spill med forankring i norsk, matematikk og pedagogikk. Vår gruppe bestod av Vilma, Tonje, Thea, Rebekka, Teresie og meg. Et fint knippe engasjerte studenter ♥

Vi var flere på gruppa som koblet spillprosjektet sammen med eventyr. Vi hentet inspirasjon fra eventyret Geitekillingen som kunne telle til 10,   og valgte å lage et spill med konkreter i et robust materiale, slik at barna kunne ta dem ut av spillet og inn i lek.

Vi var så heldige å få komme på besøk til min gamle praksisplass, Bamsebo Barnehage. Barnehagen jobbet dette barnehageåret med Alf Prøysen som tema, og Geitekillingen som kunne telle til ti var fokus den aktuelle måneden. 

Vi lot også andre bidra inn mot prosjektet. Det å bringe inn ekstern kunnskap og kompetanse, tenker jeg er viktig i forhold til videre jobb i barnehage. Min mann og min svigerfar hjalp til med å lage brettet og dyrene, etter våre ideer og skisser. Teresies eldste jente (da 5,5 år) og mi yngste jente ( da 3,5 år) bidro med tegninger til spillkort og eventyrforside, for å vise eksempler på hvordan barn kan bidra i prosessen. 

Barn kan være fint være delaktige og medvirkende. De kan være med å tegne figurer, pusse materialer,  bestemme hvordan dyrene skal se ut og male dem. Ved å åpne opp for barnas innspill og en lekende tilnærming, blir de aktive og synlige deltakere. 

Spillet tar form. En spennende prosess å få ta del i!

Hovedmålet med spillet var at barna skulle få en god opplevelse og en felles førforståelse til senere lek. Margreth Olin sier i forbindelse med sin dokumentarfilm Barndom at "lek er læring! Lek er barnets måte å leve på og uttrykke seg på”. Ved å tenke lek på barnas premisser, åpnet vi opp for ulike måter å bruke brett og konkreter på. 

Et annet viktig mål var at spillet kunne fungere som en alternativ tilnærming til eventyret. Trude Brendeland forteller at vi må tenke annerledes når det kommer til formidling av eventyr sammen med de yngste barna i barnehagen. Det å formidle eventyr i sin helhet kan by på utfordringer og er sjeldent vellykket. Vi ønsket å bidra til å gi barna et glimt av eventyret, ved at de fikk bli kjent med og ta i bruk de ulike dyrene. I tillegg til dette, var et av målene å stimulere barnas språklige utvikling og fortellerkompetanse.(Dette tenker jeg skjer over tid, ikke bare gjennom et enkelt besøk, men dette var våre intensjoner med spillet).

Spillet passer for barn fra 2 år og oppover. Ved å lage andre og mer avanserte spørsmål og oppgaver, kan også eldre barn være med å spille. Det var vanskelig å sette en tidsramme på spillet, da vi hadde stort fokus på å være sensitiv og åpen overfor barnas  innspill. På besøk i barnehagen brukte vi ca. 30 minutter. 

Vi tok utgangspunkt i en liten barnegruppe på mellom to til tre barn. Dette både på grunn av valgt aldersgruppe, men også for å kunne ivareta og se hvert barn på best mulig måte. Vi gjorde et bevisst valg i forhold til problematikken taper/vinner, ved å velge et spill som fokuserer på opplevelse og lek, fremfor konkurranse. 

Ninni Sandvik forteller i TEMAHEFTE om de minste barna i barnehagen om hvordan det lille barnet selv er aktiv medskaper av sin egen identitet. Sandvik setter fokus på intersubjektivitet, og hvor viktig dette er for barnets egen identitetsskaping. Vi ønsket at spillet kunne bidra til nettopp dette, at det kunne være et møtepunkt hvor to eller flere barn kunne dele intensjoner og fokus. 

Ved å lage enkle rammer rundt spillets gang, ga vi barna noen grunnleggende regler de måtte forholde seg til. Samtidig åpnet vi opp for skjønn innenfor rimelighetens grenser. Vi hadde fokus på samspill og fellesskap, og mange av oppgavene var formulert på en måte som stimulerte til dette: "Syng sammen en sang om kua"

Det var utrolig gøy å se hvordan barna utforsket og lekte med spillet i etterkant! Det bekreftet mye av det vi hadde håpet på, det at spillet også hadde en verdi utover selve spilletiden. Dyrene og båten ble aktivt lekt med og barna sorterte fargefelt, spillkort og dyr etter farge.

Gjennom spillet samlet barna de ulike dyrene som vi tok med oss videre. Vi valgte en begrensning på to ganger med pilen for hver omgang. På denne måten fikk barna øvelse i å vente på tur, og det var ikke alltid at barnet får et nytt dyr hver gang det snurret pilen. Dette elementet skapte utfordringer, særlig da det ble få dyr igjen på brettet og sjansen for å treffe ble mindre. Kommunikasjon og turtaking var viktige stikkord som både den voksne og barna måtte forholde seg til. 

  

I etterkant av besøket endret vi enkelte av oppgavene på spillkortene. Vi ønsket å inkludere mer sang og lek. Barna viste stor glede rundt de spørsmålene som omhandlet dyrelyder, hvordan dyr beveget seg og hvor vi sang sammen. Barna viste et stort engasjement og hadde god erfaring med eventyret!

Jeg var så heldig å få med meg spillet hjem i etterkant av prosjektet. Jeg har brukt spillet mye sammen med jentene mine, spesielt ho yngste har lekt med dyrene, den snurrende gullpilen og båten i tre som settes sammen før bruk. Nå ligger dyrene og sover i en pose av fløyel inne i boden.... Kanskje jeg må vekke dem igjen snart?