Når en bitteliten maur blir levende.

Nå nærmer det seg snart slutten på tre intense og utrolig lærerike prosjektuker, hvor litteraturformidling har stått i fokus. Jeg har blant annet jobbet med en fortelling som min mormor pleide å fortelle for meg da jeg var ei lita jente. Historiene om Petter Maur bor i hjertet mitt, men de har dessverre blitt visket ut med årene. Jeg husker små bruddstykker og den gode følelsen fortellingene gav meg. Jeg skulle så inderlig ønske vi fikk skrevet dem ned da mormor levde, men slik ble det ikke.

 

Et av arbeidskravene i Kunst, kultur og kreativitet var dele en fortelling fra barndommen. Petter Maur og de andre dyrene fra Trollskauen ble levende igjen for meg. Jeg tenkte kanskje at de kunne bli med meg ut i praksis, men motet sviktet og de ble litt glemt.

I løpet av prosjektet våknet Petter Maur, Rose Maur, Henriette Hare, Rusken Rev og Pernille Mus til live. Fortellingen ble litt endret med tanke på å formidle den for barn, fremfor medstudenter. Den inneholder mindre skildring og mer handling og dialog. I denne versjonen kommer det også et sinna og surt, lite skautroll på besøk. 

Petter Maur har fått sin egen koffert og sitt eget lille hus. Jeg har hatt mormors gamle syskrin stående i boden. Det har fått nytt liv! Endelig. Skrinet har tre rom. I det ene har jeg laget bål, i det andre bor trollet, gjemt blant kongler og kvist. I det store rommet i bunnen ligger alt jeg trenger til fortellerstunden. Kofferten, en liten eske med dyrene, lys, et grønt fløyelsteppe med bjeller og to små trær. 

Jeg brukte mye tid på prosjektet også hjemme, og det var så gøy å se hvordan dyrene ble lekt med, spesielt av A (4 år). De har allerede gjennomgått flere operasjoner, og det tenker jeg er helt ok! De skal kunne tas på og lekes med! Det samme opplevde jeg etter fortellerstunden sammen med barnehagebarn i dag. Dette gjorde meg så glad, så glad! Gjennom barna får dyrene, det lille huset, kofferten og fortellingen nytt liv, og det er fint, så fint!