Utetid = kvalitetstid!

En artikkel som omhandler de yngste barna og utetid i barnehagen vinterstid, publisert 11. oktober på barnehage.no, fikk meg til å tenke på egne observasjoner fra første praksisperiode på småbarnsavdeling. Overskriften "Forskere mener de minste barna i barnehagen får for lite igjen for utetiden", både engasjerte og provoserte på barnehage.no sin side på Facebook.  

Artikkelen er skrevet av Trine Johannesen og viser resultater fra forskningsprosjektet "Blikk for barn", fremsatt av Karen Marie Eid Kaarby og Cato Tandberg. Kaarby og Tandberg mener utetiden til de yngste barnehagebarna på vinterstid fort kan bli for passiv. De setter spørsmålstegn ved om barna kanskje får mer bevegelsesfrihet og utfordringer inne enn ute i sandkassa med mye klær på? 

Et av arbeidskravene første semester, i BUL (barns utvikling, lek og læring) resulterte i en artikkel som senere kom på trykk i magasinet Barnehagefolk 2. utgave, 2016. Artikkelen Utetid = kvalitetstid! omhandler noen av utfordringene rundt de yngste barna i barnehagen og utetiden. Det er to år siden jeg skrev artikkelen. To år med indre vekst,faglige refleksjoner og nye observasjoner, men jeg velger fremdeles å holde fast ved spørsmålstegnet, jeg. Utropstegn!      

UTETID = KVALITETSTID!
I norske barnehager er det få som setter spørsmåltegn ved dette utsagnet. Det er en vedtatt sannhet som vi hegner om, og som vi fremhever som både viktig og riktig. Jeg velger å bytte ut utropstegnet med et spørsmålstegn. Glemmer vi for fort at barn er mangfoldige, ulike og unike? Glemmer vi at de har forskjellige forutsetninger for å trives, føle seg trygge og utvikle seg? Glemmer vi for fort at de kommer fra ulike bakgrunner, fra ulike hjem, at de har individuell bagasje med seg i barnehagesekken sin? Glemmer vi å se hvert barns behov? 

Mitt første møte med utetid i praksisbarnehage fortonet seg ganske kaotisk. Det å følge prosessen fra oppbrudd og påkledning, til avkledning etter endt utetid var både interessant, litt surrealistisk og tankevekkende. Barn oppslukt i lek blir revet ut av sine lekeverdener.  Brio, duplo, biler, dukker, dukkevogner og bamser må ryddes på plass. ”Vi må ha frisk luft!” er mantraet som runger gjennom småbarns-avdelingen. Fram med utedresser, varme sko, ullgensere, fleecebukser, halser, luer og votter. ”Har du sett vottene hans?” ”Har hun ikke på seg ull i dag heller?” ”Hvor kaldt er det ute i dag?” ”Trenger de støvler? Har hun ikke støvler? Bare joggesko?” Små, protesterende kropper som gjemmer seg, prøver å bli usynlige. Barn som tydelig viser med hele sin eksistens at de er uenige. Varme kropper, slappe kropper, stive kropper, slitne kropper, sterke kropper. Ikke alle de 14 små kroppene på avdelingen vibrerer av frustrasjon og protest, men tre, kanskje fire, og det burde være nok. Nok til å bytte ut utropstegnet med spørsmålstegnet.

Jeg er et naturbarn, som jeg liker å kalle meg selv. Skogen, fjellet og elva er med på å definere den jeg er. Livet er best ute, tenker jeg, og lengter etter å kunne ta med meg jentene mine på fjellturer over Hardangervidda. Ja, jeg har to små jenter. Ei på fire og ei på to. Her er jeg mitt ansvar bevisst. Pakker tursekken i helgene. Lavterskelturer, bål, dyrespor i snøen, treklatring, røde kinn, kalde fingertupper, barnåler i krøllene, kongler i lommene og slitne kropper. Slitne på den gode måten. Kos og kaos. Det er så mye energi i små kropper. Det er så tydelig at de er sin kropp! Rastløse kropper blir fort frustrerte kropper som blir sinte kropper. Jeg vet vi må ut. Seinest klokken 10.00. Kanskje det kan drøyes til 11, hvis de har hatt en lang uke i barnehagen og er slitne. Men så må vi ut. Ikke minst for min egen del. Så kanskje jeg er litt selvmotsigende, når jeg vet at behovet ligger der? Små kropper må ut. Utropstegn!


























Når det kommer til barnehagen, så heier jeg høyt og hemningsløst på gode opplevelser ute! Jeg heier på jord under neglene og sand i skoene. Jeg heier på runser som gir sug i magen. Jeg heier på uteområder som innbyr til lek og mestring. Jeg heier på klatretrær, røtter og store kampesteiner. Jeg heier på meitemarker, munkelus, maur og tordivler. Jeg heier på katten på hjørnet og hundebæsjen langs gjerdet. Jeg heier på engler i snøen og blaute utedresser. Jeg heier på voksne som er tett på barna, som ser dem, som varmer kalde fingre og som lager kake etter kake etter kake i sandkassa. Voksne som oppmuntrer, støtter og tilrettelegger for lek og undring.  Jeg heier på stimulering av barnas primære og sekundære sanser, små kropper i bevegelse, og jeg heier i stor grad på mestringsfølelse. 

Her setter jeg et klart utropstegn! Frem med det! Rop det ut!



























Jeg ser også de barna som ikke smiler, som ikke finner sin plass ute. Som fryser, som lengter inn. De barna som er trøtte, som nesten sovner på runsa. Tidlige morgener, lange dager, lange uker. Jeg ser de barna som trenger et fang å sitte på, en varm kropp å lene seg inntil, som kjenner savnet rulle i magen. Jeg ser barnet som blir plassert i sandkassen, og som fremdeles sitter der 20 minutter senere. Blå bøtte, gul spade. Jeg ser barnet som ikke kommer til på sklia, som ikke tør hevde sin plass i køen. Jeg ser de barna som ønsket å fortsette leken inne. De to jentene som var kommet så langt på togbanen. Han som hadde funnet frem fire biler fra lekekassa. En blå, to røde og en politibil. Hvor var det blitt av brannbilen? Dukkene som skulle sove i vognene. Kaffen som stod til kok. Doktorkofferten som akkurat var blitt åpnet. Jeg ser så mye ulekt lek. 

Spørsmålstegnet? Hvor er det? Her må det ropes ut!

Hvilke verdier er det som settes opp mot hverandre i norske barnehager? Setter vi barnets unike væren i verden opp mot en opplest og vedtatt sannhet? Jeg gleder meg til å kjempe for flere ansatte i barnehagen slik at alle barn blir sett, kjempe for økt status, kjempe for flere penger. Utopisk og banalt? Ja, kanskje? Jeg gleder meg til å kjempe for mangfold, for hvert enkelt barn, for deres forskjeller, for deres stemmer, for deres kropper, for deres hverdager i barnehagen. Jeg heier på gode øyeblikk, på verdifull lek, på små barn som finner hverandre og ser hverandre. Selvsagt? Ja, kanskje? Jeg heier også på utetid, for den kan være fantastisk! Meningsskapende, utviklende og utfordrende. Utetiden er en kilde til undring, mestring, kunnskap, læring og massevis av god lek. 

Men jeg holder fast ved spørsmålstegnet, jeg. Utropstegn!

Kommentarer